Elenas stemme

Historien jeg vil fortelle deg her, er en fortelling om minner og smaker. Smaker som vekker bilder fra fortiden. Det er historien om et stort familiehjem, Giareto, og den tar oss tilbake til en tid da gatene fikk navn etter bygningene.

Det var i 1977 at bestemoren min kjøpte et hus i åsene ved Reggio sammen med brødrene og søstrene sine. Det var et gammelt, forfallent gårdshus, uvitende om sin egen skjebne og om hvordan det skulle bli en vokter av minner som ville bestå tidens prøve.

Hvert familiemedlem hadde sitt hjørne av uthuset å ta seg av og bidro på sin egen måte: mennene arbeidet og kvinnene laget mat, begge deler fra daggry til skumring. Vi barna hjalp også til på vårt lille vis.

Tidlig om morgenen ble kraften til tortellini satt på komfyren. En bonde vi kjente, kom med tomatene til neste års tomatkonserver, og barna vasket dem ute på gårdsplassen og passet på at de ikke ble stukket av bier eller falt i vannet. Vi var ikke så veldig forsiktige og havnet i vannet oftere enn du kanskje skulle tro.

Moren min laget majones i fullstendig stillhet, slik overtroen krevde, for at den ikke skulle skille seg. Jeg helte i oljen på akkurat riktig måte, i den langsomme rytmen jeg hadde lært, mens moren min rørte sakte i majonesen.

Hvis jeg lukker øynene, kan jeg fortsatt høre: «Elena, kom hit, det er ost som skal rives!»

De gamle rivjernene var store og slitsomme å bruke, og man måtte passe på fingrene. Parmigiano Reggiano var svært viktig og ble brukt i alle retter: i kraften til tortellini, i forretter sammen med salami, i deigen til erbazzone, for som vi sa på Giareto: «Har du Parmigiano Reggiano, har du alt du trenger».

«Er det nok nå?» spurte jeg, men svaret var alltid nei, for vi var en stor familie, og det blir aldri nok ost til tretti personer. Og det var alltid barn å passe på også, for de sluttet aldri å gråte. Arbeidet tok enda lengre tid fordi litt ble revet og litt ble spist. Hvordan skulle jeg vel kunne motstå?

Vi barna fikk også ansvaret for en annen, like viktig oppgave: å lukke tortellini. Vi snurret pastabitene rundt de små fingrene våre. Dette var en oppgave for de yngste barna, for jo mindre fingrene var, desto penere ble tortelliniene. Det var et arbeid som krevde tålmodighet, og min tok fort slutt, så jeg gikk tilbake til å rive al furmai. Ikke rart vi bruker kjøkkenmaskin nå.

En dag var Giareto endelig ferdig. Hver familie hadde sin egen leilighet, men vi delte alle ett kjøkken, slik at vi fortsatt laget mat sammen og spiste sammen. Vi diskuterte oppskrifter, fulgte reglene, men gjorde unntak, og meglet når det virket umulig å bli enige.

Alle regler og meninger møttes på kjøkkenet på Giareto. Mange år senere giftet fetteren min seg til og med her. Han forlot sitt nye hjem i Romania i noen dager for å gjenoppleve kjøttstekene og de grønne sausene, tortellini, spekematen og naturligvis Parmigiano Reggiano.

Smaker det godt, blir det et godt minne, og det er med disse minnene i tankene at jeg i dag lager mat til familien og vennene mine. Sammen med disse rettene setter jeg også minnene på bordet: en oppskrapt finger, en solskinnsdag og en følelse av tilhørighet som bare maten kan gi oss, hvis vi tar oss tid til å legge merke til den.

Bidragsytere:
Tekst av Carlotta Fiore
Foto av Diego Rosselli