Maria Linas stemme

Alle familier har lært noe og gitt lærdom videre. Hvis jeg skulle velge én ting jeg har lært og ønsker å gi videre, ville jeg si at mat aldri må gå til spille. Moren min var et godt forbilde på dette området. Det er en formaning som kommer rett fra etterkrigstiden, en vanskelig tid da alt var vakkert og verdifullt. En lærdom som dufter av ristet osteskorpe, typisk for Lagosanto, en liten by i provinsen Ferrara.

Hver sommer pleide vi å samles hjemme hos bestemor Libera. Det var fint å møtes, for vi hadde ikke så mange anledninger til å se hverandre resten av året. Vi pleide alle å sitte rundt peisen og steke osteskorper og maiskolber. Jeg husker at bestemor fordelte kolbene mellom oss barna mens hun fortalte om denne tradisjonen, som har levd videre siden krigen. Faren min og brødrene hans var små den gangen, det var umulig å gå ut om kvelden, og det fantes ikke fjernsyn. Slik hadde bestemoren min, akkurat som de andre kvinnene i landsbyen, funnet en annen måte å være sammen på.

Vi bodde i en liten by der alle pleide å hjelpe hverandre. Etter å ha høstet maiskolbene pleide bonden å legge igjen noen til oss, uten å vite at det skulle bli en familietradisjon. Da moren min giftet seg med faren min, tok hun også denne tradisjonen til seg og brukte gassblusset på kjøkkenet til å steke dem, siden hun ikke hadde peis. Og nå gjør jeg det samme med datteren min Alice, som ennå ikke lager mat, men som er glad i å spise.

Hver gang jeg lager ragù, smaker hun alltid på den og sier: «Jeg kjenner ikke lukten av bestemor.» Det er et søtt lite hint om å tilsette mer osteskorpe. Og det er også da jeg begynner å tenke tilbake på ettermiddagene da vi satt og lyttet til bestemors historier, da det ikke fantes så mange leker å leke med, og vanlige steiner var like verdifulle som alt annet.

Det er dette som gjør tradisjoner så viktige. De er en åpen dør til røttene våre, og gjennom den kan vi ta en tur tilbake til minnene. Min vei tilbake er et lappeteppe av bilder av familien i Lagosanto og besteforeldrene mine som bodde i Bagnolo in Piano. Både morssiden og farssiden danner en mosaikk av minner: å stupe ut i den åpne vanningskanalen eller leke gjemsel på høyvognen ... Det var den gangen eselet var spent for vognen og løp løpsk mens bestefar løp etter oss og ropte så høyt han kunne. Bestefar så ut som om han var klippet rett ut av et gammelt fotografi, med hatten på hodet og en sigd i hånden for å slå gress til høy. Jeg husker vannmelonen som ble skåret i firkanter og delt mellom meg og søskenbarna mine. Jeg husker også den tåpelige frykten for at bestemor var mindre glad i meg bare fordi jeg ikke overnattet hos henne, slik alle brødrene mine gjorde. Men den samme frykten forsvant alltid hver gang vi samlet oss rundt peisen.

Noen viser ikke kjærligheten sin så lett. De kysser og klemmer ikke, men det finnes øyeblikk og stemninger som lar en stor kjærlighet komme til syne. For bestemoren min var det når hun tilberedte maiskolber foran peisen.

Dette er bare en liten del av familiehistorien min, en tur tilbake til minnene som jeg alltid er glad for å ta. Et minne like dyrebart som mat.

Bidragsytere:
Tekst av Carlotta Fiore
Foto av Diego Rosselli